Liv-altering hendelsen jeg hadde vært gruer endelig skjedde. Jeg gikk til sengs en natt kunne si jeg var tretti noe og våknet opp med realisering jeg var førti noe. Eller annen måte, jeg trodde jeg ville være i stand til å unnslippe det uunngåelige, at en eller annen måte reglene i natur ikke vil gjelde for meg. Jeg gjorde bevisst beslutning som uansett hva alle kalenderen kan si, en enkelt dato vil ha noen dyptgripende innvirkning på min mentale tilstand. Score av mennesker hadde forsikret meg at ingenting virkelig jorden knuste ville skje dagen jeg nådd en alder av førti. De kunne ikke vært mer feil. Faktisk, bakken skalv og himmelen åpnet opp.
Forresten, disse score av mennesker var alle førti og forsikret meg om at førti er bare begynnelsen av livet. Alder er en sinnstilstand. En tid for introspeksjon og evaluering av livet. En tid å omprioritere hva er virkelig viktig. Alt jeg kan si til oksen dritt, det vil si når jeg sto opp i morges, mine ben verket og knirket. Jeg tok håndfull multi-source vitaminer som er en spesiell formel for kvinner i middelalderen. Jeg blandet min Mega Green slik at ting vil fortsette å flyte riktig.
Omprioritere? Nå når jeg skal gjøre det? Etter at jeg plukke opp et barn fra drama club, frafalt ett på baton praksis, swing gjennom pizza felles for kveldsmat, rush på tvers av byen for å plukke opp et annet barn, slippe dem av på fotballbanen, taxi tilbake til stokk, tilbake til fotball, deretter til boy scouts? På den annen side, er det når jeg kommer hjem og har å formilde mannen som nå føler seg forlatt, oppvaskmaskinen, kaste i en Last med Klesvask, og gjøre lunsjer for i morgen, mate hundene, plukke opp badet fra tannkrem kampen og gå hundene? For sliten til å revurdere noe nå, kanskje det vil være neste tirsdag etter PTA-møte, mens jeg bake cookies for bake salg på skolen dagen etter. Da kan det være rolig nok å revurdere.
Jeg er lei før jeg selv gjør det til badet, speil, bare tenker tenkning om re-evaluere liv. Det ungdom gløden som pleide å være det stirrer tilbake som rynke linjer og bretter. Jeg trenger min bifokale å sette kontaktene i å se hva jeg pleide å kalle de glitrende øynene fulle av liv. Hva i min tyveårene var en størrelse to kroppen nå senkninger og buler fra tre barn og tjue år av livet. Og der, til min forferdelse, er ennå en annen grå hår poking gjennom brunette tilnærmingene. Jeg mentalt noter til den lange listen av å gjøre for dagen å ringe salongen.
Når barna kom hjem, splay kaster sine poser på bordet, papirer uunngåelig overalt. Gå gjennom dem det var et essay fra min mellomste barnet engelsk klassen. Noe som fanget mitt øye, så jeg satte meg med en kopp kaffe for å lese, "den største læreren i mitt liv er min mor." Sette min kaffe til side, å vite dette vil være en åpenbaring, jeg forsikre meg om at den flotte, nye babyen av meg vil si hvordan jeg har lært henne skikkelig oppførsel og å plukke opp hennes skittentøy.
Til min forbauselse, hun skrev til en person jeg ikke visste meg selv, av en kvinne som hadde lært henne at home er et sted i hjertet, og uansett det scarifies alle ettall gjør hvis man har kjærligheten til familien, de kan overvinne noe og glede på tross av offeret. Hun skrev om en kvinne som gav av seg selv mer enn noen andre hun noensinne har kjent, som lærte henne hva kjærlighet, medfølelse, forståelse og håp var.
Jeg slått papiret over et par ganger lurer på om jeg leste et annet barn essay i stedet for mine egne barn. Jeg skjønte at personen som jeg så i speilet var vesentlig forskjellig fra den ene mine barn så. I det ene øyeblikket, hver prioritet og hver smålig bekymring over min rynke linjer og grå hår skiftet.
Jeg så ut av vinduet innser jeg ikke ville ønsker å være noen andre alder enn jeg var på denne tiden. Jeg ville ta hvert grå hår, hver rynke linje dannet fra latter, og hvert creaky Ben gitt fra jage dem, over å være tjue igjen. Tørke en tåre fra øyet mitt, jeg gikk utenfor og stablet alle, inkludert to hundene, inn i den middelaldrende fotball mors minivan og dro bort til fotball-feltene.
Bakken skjelve; himmelen åpne opp, bare på en uventet måte. Det gamle ordtaket som, "når alt annet fysisk og mental synes å avta, styrking av skjønnhet er på økningen," tok på en helt ny mening. Jeg hadde tenkt at skjønnhet var å bli funnet i speilet. Jeg innser det ser på meg hver kveld når jeg brette beauties av mitt liv i sengen. Å være førti er ikke så ille i dag. Imidlertid ikke spør meg om femti.
No comments:
Post a Comment